Hvorfor ikke toppe laget?

Det er slående overfladiske likheter mellom de to duoene som for tiden forsøker å overbevise folk om at de er best egnet til å forvalte nøklene til den amerikanske statskasse, lovverk og atomvåpensarsenal. På begge sider finner vi erketypiske representanter for det mye utskjelte men betryggende forutsigbare etablissementet: gamle og gråhårede hvite menn, med lang fartstid i den lovgivende forsamling, begge med sin historie om personlig offervilje, karakterstyrke og alt det der. Tilsvarende stiller begge partier med sin potensielle ”historiens første” kvinne eller mørkhudede, unge og kanskje uerfarne, men med glød og reformiver, representanter for det nye, postdiskriminerende USA. Den eneste forskjellen ligger i hvem som i hvert tilfelle får pryde toppen av stemmeseddelen.

 

Dronning Elizabeth leser Aftenposten

Klokken 10 i morges publiserte Aftenposten kronikken “Inn i diktatorens sjel” av Andrew Kroglund på nett. Her oppfordret forfatteren det engelske kongehus til å gripe inn i situasjonen i Zimbabwe:

Mugabe, som har gjort det til en politisk sport å hudflette den tidligere koloniherren, elsker i virkeligheten Storbritannia. . . Han er dypt såret over at han ikke lenger har kontakt med den engelske kongefamilien. . . Skal vi følge rasjonale i [Heidi] Hollands bok [Dinner with Mugabe. The untold story of a freedom fighter who became a tyrant], er min påstand at Mugabe ville ha hørt på dronning Elizabeth.

Litt under ti timer senere har dronningen endelig kommet seg gjennom dagens internasjonale nettaviser:

Dronning Elisabeth har onsdag strippet Zimbabwes president Robert Mugabe for riddertittelen etter volden og valgskandalene i landet, skriver Sky News.
— Vi gjør dette for å markere avsky mot bruddene på menneskerrettighetene og den usle forakten for den demokratiske prosessen i Zimbabwe som president Mugabe er ansvarlig for, sier en talsmann for det britiske utenriksdepartementet.

Det skal bli spennende å se om den frie pressen, med Aftenposten i spissen, fremdeles kan spille en rolle i den politiske virkeligheten.

Artikkel om Copyright

For noen måneder siden hadde jeg en artikkel på trykk i Pacta, magasinet til Forensis. Av en eller annen grunn finnes ikke dette magasinet på web, så jeg legger ut teksten her .

Høyresidens virkelighetsoppfattelse

Aftenposten valgte ikke ut mitt spørsmål til sin nettprat med tidligere taleskriver for Ronald Reagan, Clark S. Judge. Heldigvis hadde Roy Dybing fra Bergen reagert på det samme som meg: Judges uttalelse om at den finansielle krisen i USA kommer til å ta slutt før valget i november. I likhet med meg syntes Dybing dette var en såpass overraskende konklusjon at han tok forbehold om at Aftenposten kunne ha feilsitert Judge. Det hadde de ikke.

GNU/Linux — Kropp og sjel

Denne rapporten fra The Linux Foundation, som viser at en stor andel av videreutviklingen og vedlikeholdet av Linux blir gjort av fagfolk i arbeidstiden, er interessant av flere grunner. Først og fremst gir den et bilde på hvor viktig massekollaborasjon er i ferd med å bli, ikke bare som et sosialt fenomen, men i økende grad som forretningsmodell. I tillegg gir den en indikasjon på hvilke selskaper folk som er interessert i å støtte fri programvare bør handle fra. Men når dekningen, slik som i denne artikkelen (via slashdot), tar form av en slags avsløring av myten om at operativsystemet Linux er bygget på dugnad, i en tone som antyder at det man egentlig er interessert i å si er: “Se her! Penger er en avgjørende faktor for utviklingen av fri programvare også.” (selv om denne saken også kan leses som en avsløring av myten om Linux som et useriøst gutteromsprosjekt), blir totalbildet noe misvisende.

Er det i Norges interesse at USA torturerer?

Hans Rustad skriver på Document.no om Jan Egelands kommentar i Aftenposten. Egeland stiller spørsmålet: Kan vi i Norge leve med å delta i en krig som alliert med en nasjon som har tortur som offisiell politikk? Han svarer ikke eksplisitt på sitt eget spørsmål, men det synes ganske klart hvilken side han heller til. Rustad, derimot, tror dette er et spørsmål om «norske interesser i Washington». Argumentet hans går, grovt sagt, som følger: Tortur er riktignok blitt lovfestet av Bush-administrasjonen (dette er ikke helt korrekt, formelt sett, slik George Gooding påpeker, men intensjonene i regjeringsapparatet synes relativt klare), men ettersom presidenten er blitt marginalisert i amerikansk politikk gjennom omfattende motstand, bør vi ikke se på tortur som noe USA faktisk driver med. Norge har tidligere irritert USA gjennom ambassade-saken og motstand mot rakettskjold i Øst-Europa, og vi må nå gå forsiktig i dørene så ikke USA skal begynne å tvile på vår lojalitet. Dette argumentet holder ikke vann, hverken logisk, strategisk, eller moralsk, de to første av mer eller mindre samme årsak.

En unødvendig film, og medienes ansvar for å spre den

Den mye omtalte filmen Fitna, laget av Geert Wilders, inneholder ingenting av nevneverdig originalitet, hverken kunstnerisk, journalistisk, politisk eller aller minst religionskritisk. (Jeg har ikke tenkt til å linke til filmen, men du kan finne den via document.no.) Regissøren benytter seg av ett eneste retorisk grep, nemlig å sitere passasjer fra Koranen som omtaler nødvendigheten av å enten underlegge seg med vold, eller ta avstand fra, ikke-muslimer, og deretter klippe til bilder av terroristangrep, hatefulle taler holdt av menn iført arabisk-utseende klær, og intervjuklipp med «muslimer i gata» (og sogar en liten jente med hijab) som sier mildt sagt intolerante ting. Med andre ord, ting man allerede har kunnet finne på internett i årevis, men med en liten investering i digital estetisering.

Fremtidens flysikkerhet?

Et firma ved navn Lamperd Less Lethal jobber for tiden med å overbevise det Amerikanske departementet for hjemlandssikkerhet om at dette er en god idé for å fremme «krigen mot terror»:

(For dem som ikke ønsker å spille av videoen, det dreier seg om et armbånd som foreslåes gjort obligatorisk for alle reisende med passasjerfly, med sporingsmekanisme og, mer skremmende, mulighet til å fjernparalysere bæreren om denne skulle vise seg truende.)

Ukens mest tabloide overskrift

Naken Åge-datter røyker narko på TV 2

Dagbladet når sitt mål: Sex, dop og kjendiseri, alt på bare seks ord. Mangler bare utropstegn, men litt diskresjon må en jo utvise. Linjeskiftet i overskriften må dog irritere dem grønne; det er ikke ofte en kommer så nær perfeksjon. En kan forestille seg desk-diskusjonen:

Redaktøren: “Hva kan vi kutte? Naken?”
Hele redaksjonen: “Nei, da er det ingen som gidder å lese”
Red: “Åge?”
Kjendis.no-laget: “NEI! Da er det ingen av våre lesere som vil klikke på saken.”
Red: “Datter?”
Redaktørens superego: “Nei, det får da være måte på sannhetsvridning.”
Red: “Røyker?”
Norsk Språkråd: “Fjerner dere verbalet er det ikke lenger en setning.”
Red: “Narko?”
Journalisten: “Det var jo liksom det som var nyheten, da.”
Red: “På TV2?”
PFU: “Linken til TV2 er det eneste som gjør at dette er i offentlighetens interesse, i hvert fall littegran.”
Red: “Kan vi endre designet for å gi bedre plass?”
Markedsavdelingen: “Det gjorde vi for bare noen måneder siden. Endringer forvirrer folk, med mindre de er for å gi plass til større bilder, hvilket forøvrig er akkurat det denne saken trenger. Og dessuten er designavdelingen på ferie.”
Red: “Da får det bli som det blir; saken er for kommersielt, unnskyld, journalistisk interessant til å la visuelle aspekter komme i veien. Godt jobbet, alle sammen!”

Vil jeg få en ny favorittminister?

Mine favorittministere gjennom alle tider (m.a.o. siden sent nittitall) er Landbruksminister Lars Sponheim og Utenriksminister Thorbjørn Jagland. I den nåværende regjering har jeg måttet holde en knapp på Jonas Gahr Støre, først og fremst fordi han var intellektuelt ærlig nok til å anerkjenne utfallet av det Palestinske valget i 2007. Plutselig ser vi imidlertid en outsider begynne å gjøre seg gjeldende i et ellers spredt og tilsynelatende uinspirert felt. Om Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys klarer å gjennomføre en statlig overgang til OpenDocument Format til tross for Microsoft-finansierte analyser som antyder at det vil «bli for dyrt», fortjener hun minst en pallplass, og kanskje også den gjeveste medaljen.