Aftenposten valgte ikke ut mitt spørsmål til sin nettprat med tidligere taleskriver for Ronald Reagan, Clark S. Judge. Heldigvis hadde Roy Dybing fra Bergen reagert på det samme som meg: Judges uttalelse om at den finansielle krisen i USA kommer til å ta slutt før valget i november. I likhet med meg syntes Dybing dette var en såpass overraskende konklusjon at han tok forbehold om at Aftenposten kunne ha feilsitert Judge. Det hadde de ikke.
Svaret Judge ga, med henvisning til en artikkel han skrev for den konservative avisen New York Post i februar, er det samme en hører fra ideologisk drevne økonomer hver gang de blir spurt om hvordan økonomiske nedgangstider kan motvirkes. Resonnementet er, kort gjenfortalt, at nasjonaløkonomi er basert på forbrukeres og investorers forventninger alene. Dermed blir sentralbankens oppgave, dersom kurvene peker nedover, å skape en kunstig optimisme i markedet ved å låne ut penger over en lav sko til en lav rente. Økte utlån fører til økt forbruk, og vips, eller kanskje en skulle si abrakadabra, er økonomien tilbake på fote i løpet av få måneder.
Uheldigvis for Judge, Bernanke og den jevne amerikaner, er det en del andre faktorer som spiller inn i den amerikanske krisen som nylig har stukket hodet frem. Det foregår for eksempel en krig, fullfinansiert av utenlandslån, samtidig som produksjon av varer flyttes ut av landet, med de oppsigelser det medfører. De fleste vil vel ha fått med seg at den utløsende faktor for nedgangen i USA var nettopp lån innvilliget folk uten mulighet til å betjene dem. Lavere renter kan selvfølgelig lette en slik situasjon, men hvis lånet ikke skulle ha blitt utbetalt i utgangspunktet, er det en mager trøst at gjelden som må tvangsinndrives synker med noen hundre dollars.
Jeg er ikke økonom, så av frykt for å si noe rart, velger jeg her å skifte tema. For det mest interessante er ikke at en mann med tredve års fartstid i det absolutt øverste sjikt av amerikansk politikk kan få seg til å si noe så dumt. Det er en etter hvert blitt vant til fra republikanske premissleverandører. Det interessante er måten det blir gjort på: Først bestemmer man seg for hvilken politikk en ønsker å føre, i dette tilfellet statlig garantert økonomisk liberalisme, dernest finner man en teori som rettferdigjør denne politikken, her basert på Keynes, og tilslutt ser man på de faktiske forhold — også kjent som virkeligheten –, velger ut noen få detaljer, og utsetter dem for nok trykk og varme til at de kan bankes skånsomt på plass i teorien som understøtter praksisen man allerede har bestemt seg for.
I Norge er det FrP som er fremste representant for denne reverserte epistemologien, sist eksemplifisert ved Per Willy Amundsens uttalelse til et fullsatt Litteraturhus tidligere denne uken: “Det finnes knapt rasisme i Norge i dag. Men når vi innrømmer muslimer særskilte rettigheter til å gå med hijab og å ta pauser for å be, er det ikke rart mange arbeidsgivere vegrer seg for å ansette dem.” (Sitert etter hukommelsen, og på ingen måte ordrett, men helt i tråd med det gjennomgående budskapet.)
På samme måte er det gunstig for FrP å påpeke at miljøbevegelsen er blitt en bransje med ganske høy omsetning. (En “milliardindustri”, faktisk. Fysjom. De er sikkert ikke som folk flest.) At dette er en både forståelig og ønskelig utvikling, ettersom tiltak som monner nødvendigvis krever enorm innsats, og de som gjør denne innsatsen trenger penger til mat, og har de samme karrieremål som alle andre, velger FrP å forbigå i stillhet. Denne gangen blir de rene tallene mat for ideologimaskinen til Siv Jensen &co, som mener at pengeflyt er et suspekt fenomen dersom flommen går gjennom hendene til noen som har interesser utover det å tjene enda mere penger. Ja, FrP klarer faktisk ikke forestille seg at det finnes motivasjonfaktorer som ikke bunner i økonomi, og hevder at klimaforskere og aktivister er ute etter å mele sin egen kake ved hjelp av skremselspropaganda.
Den beste drøftningen jeg har lest om hvordan politikk etableres som en toneangivende instans som vitenskapen må forholde seg til, snarere enn motsatt, er Chris Mooneys The Republican War on Science . Her tar forfatteren for seg kjente og kjære temaer som tobakksforskning, miljøvern og kreasjonisme, og viser hvordan republikanere, i hvert fall siden Nixon, systematisk har undergravet virkelighetens innvirkning på politikken. Et favorittsitat:
“What’s intriguing about the Bush administration, given their views on most issues,” explains Thomas Murray, president of the bioethics think tank the Hastings Center, “is that they have a postmodern take on science. It’s the first postmodern science administration we’ve ever known. They don’t seem to understand science, quite frankly — or if they do, they really seem not to care. They just want to use it for their political purposes.” (257)
Tagger: fremskrittspartiet, frp, Judge, Mooney, Nixon, propaganda, Reagan, RNC, vitenskap
