I mange sammenhenger vil det, når klart hierarkiske stillingspar skal bekles, være klokt å plassere den mest erfarne kandidaten på toppen. Dette vil gi den fremadstormende muligheten til å oppholde seg noen år, om ikke i kulissene så i hvert fall i bakgrunnen, observerende, med en bratt læringskurve, og deretter unikt kvalifisert til å ta steget opp i den øverste divisjon en eller to valgperioder senere. Den trygge, godt utprøvde mentorordningen som arbeidsplasser og læresteder har sverget til i århundrer, overført til amerikansk politikk av et republikansk parti som har nettopp Tradisjon som sitt fremste honnørord. Likevel vil jeg hevde at dersom en effektiv og velfungerende administrasjon er målet, vil demokratenes tilsynelatende uortodokse strategi være mer hensiktsmessig.

Årsaken til dette ligger i den spesielle rollen amerikanske visepresidenter er tenkt å skulle spille. (Dick Cheneys stadige unilaterale mandatutvidelser forandrer ikke dette.) Visepresidenten skal 1) presidere over kongressen og 2) overta presidentens stilling dersom denne skulle forulykke eller på annen måte bli forhindret fra å utøve sitt embete, og dette er også alt. Den første delen av stillingsbeskrivelsen har man gått noe bort fra i senere tid, men grunnloven åpner ikke for å utvide andre ansvarsområder som kompensasjon. Dette gjør at det i amerikansk politikk er en vesens- snarere enn gradsforskjeller forbundet med de to toppstillingene.   

Presidenten vil ha et klart definert og meget bredt mandat, vetorett i budsjett- og legislative spørsmål, øverste kommando over militære styrker, udiskutabel utøvende makt og dertil et enormt apparat av rådgivere, eksperter, håndlangere, assistenter og ikke minst ministere. Nåværende president Bush har, med god hjelp av alle disse støttespillerne, eskalert den finansielle, militære og kulturelle krisen USA har befunnet seg i siden Nixons dager i et slikt omfang at landet nå befinner seg på kanten av en lang rekke stup, hvor man balanserer på tåspissene med roterende armer, lik en Per Ulv som ikke engang kan stole på å bli brakt tilbake i full vigør av en allmektig og tilgivende animatør. Dette beviser at presidentembetet er en båt som godt kan bli til mens man ror, ettersom havet er gitt, og enormt.   

Visepresidenten, derimot, er henvist til å definere sin egen stilling, opparbeide seg et uformelt mandat, øve innflytelse gjennom myke kanaler, ofte i direkte opposisjon til en egenrådig og individualistisk orientert kongress, bestående av folk som fremfor alt søker gjenvalg. ”Her er en bøtte og et hull i bakken” sier grunnloven til den blivende visepresident, ”få nå se om du kan lage ditt eget hav.” Det er selvfølgelig mulig at Sarah Palin kan fremstå som en usedvanlig effektiv navigatør, men Joe Biden har allerede brukt tredve år på å bære vann.

Den viktigste grunnen til at det er bedre med en ringrev som visepresident for en outsider enn motsatt er imidlertid de spesielle omstendighetene som eventuelt vil sende nummer to til himmels: Presidenten dør. Nasjonen er i sorg, Washington i kaos, pressen i hysterisk ekstase. De potensielle internasjonale ringvirkningene er betydelige. På få timers varsel må Palin eller Biden overta det mest profilerte kontoret i den vestlige verden, en overtagelse Obama og McCain selv har brukt årevis på å forberede seg på muligheten av, og tre måneder i visshet om at det skulle skje. Det er mye viktigere med innsidekunnskap ved en plutselig, uoversiktlig og uønsket maktoverdragelse, enn ved en varslet, kontrollert og nøye planlagt en. Joe Biden har allerede gjensidig kjennskap til både nasjonale og internasjonale ledende politikere, personlig og av omtale, og vil kunne garantere for USAs stabilitet og forutsigbare rolle på verdensscenen med en trygghet og autoritet Sarah Palin ikke vil kunne oppnå, kastet inn i en nokså fremmed verden som hun vil være.

Det taktisk trygge valget er altså å spille jokeren først, og la honnørkortene operere som forsikring i bakgrunnen. Den motsatte strategien kan fort føre til at USA blir sittende igjen med Svarteper.

Mugabe, som har gjort det til en politisk sport å hudflette den tidligere koloniherren, elsker i virkeligheten Storbritannia. . . Han er dypt såret over at han ikke lenger har kontakt med den engelske kongefamilien. . . Skal vi følge rasjonale i [Heidi] Hollands bok [Dinner with Mugabe. The untold story of a freedom fighter who became a tyrant], er min påstand at Mugabe ville ha hørt på dronning Elizabeth.

Litt under ti timer senere har dronningen endelig kommet seg gjennom dagens internasjonale nettaviser:

Dronning Elisabeth har onsdag strippet Zimbabwes president Robert Mugabe for riddertittelen etter volden og valgskandalene i landet, skriver Sky News.
— Vi gjør dette for å markere avsky mot bruddene på menneskerrettighetene og den usle forakten for den demokratiske prosessen i Zimbabwe som president Mugabe er ansvarlig for, sier en talsmann for det britiske utenriksdepartementet.

Det skal bli spennende å se om den frie pressen, med Aftenposten i spissen, fremdeles kan spille en rolle i den politiske virkeligheten.

Svaret Judge ga, med henvisning til en artikkel han skrev for den konservative avisen New York Post i februar, er det samme en hører fra ideologisk drevne økonomer hver gang de blir spurt om hvordan økonomiske nedgangstider kan motvirkes. Resonnementet er, kort gjenfortalt, at nasjonaløkonomi er basert på forbrukeres og investorers forventninger alene. Dermed blir sentralbankens oppgave, dersom kurvene peker nedover, å skape en kunstig optimisme i markedet ved å låne ut penger over en lav sko til en lav rente. Økte utlån fører til økt forbruk, og vips, eller kanskje en skulle si abrakadabra, er økonomien tilbake på fote i løpet av få måneder.

Uheldigvis for Judge, Bernanke og den jevne amerikaner, er det en del andre faktorer som spiller inn i den amerikanske krisen som nylig har stukket hodet frem. Det foregår for eksempel en krig, fullfinansiert av utenlandslån, samtidig som produksjon av varer flyttes ut av landet, med de oppsigelser det medfører. De fleste vil vel ha fått med seg at den utløsende faktor for nedgangen i USA var nettopp lån innvilliget folk uten mulighet til å betjene dem. Lavere renter kan selvfølgelig lette en slik situasjon, men hvis lånet ikke skulle ha blitt utbetalt i utgangspunktet, er det en mager trøst at gjelden som må tvangsinndrives synker med noen hundre dollars.

Jeg er ikke økonom, så av frykt for å si noe rart, velger jeg her å skifte tema. For det mest interessante er ikke at en mann med tredve års fartstid i det absolutt øverste sjikt av amerikansk politikk kan få seg til å si noe så dumt. Det er en etter hvert blitt vant til fra republikanske premissleverandører. Det interessante er måten det blir gjort på: Først bestemmer man seg for hvilken politikk en ønsker å føre, i dette tilfellet statlig garantert økonomisk liberalisme, dernest finner man en teori som rettferdigjør denne politikken, her basert på Keynes, og tilslutt ser man på de faktiske forhold — også kjent som virkeligheten –, velger ut noen få detaljer, og utsetter dem for nok trykk og varme til at de kan bankes skånsomt på plass i teorien som understøtter praksisen man allerede har bestemt seg for.

I Norge er det FrP som er fremste representant for denne reverserte epistemologien, sist eksemplifisert ved Per Willy Amundsens uttalelse til et fullsatt Litteraturhus tidligere denne uken: “Det finnes knapt rasisme i Norge i dag. Men når vi innrømmer muslimer særskilte rettigheter til å gå med hijab og å ta pauser for å be, er det ikke rart mange arbeidsgivere vegrer seg for å ansette dem.” (Sitert etter hukommelsen, og på ingen måte ordrett, men helt i tråd med det gjennomgående budskapet.)

På samme måte er det gunstig for FrP å påpeke at miljøbevegelsen er blitt en bransje med ganske høy omsetning. (En “milliardindustri”, faktisk. Fysjom. De er sikkert ikke som folk flest.) At dette er en både forståelig og ønskelig utvikling, ettersom tiltak som monner nødvendigvis krever enorm innsats, og de som gjør denne innsatsen trenger penger til mat, og har de samme karrieremål som alle andre, velger FrP å forbigå i stillhet. Denne gangen blir de rene tallene mat for ideologimaskinen til Siv Jensen &co, som mener at pengeflyt er et suspekt fenomen dersom flommen går gjennom hendene til noen som har interesser utover det å tjene enda mere penger. Ja, FrP klarer faktisk ikke forestille seg at det finnes motivasjonfaktorer som ikke bunner i økonomi, og hevder at klimaforskere og aktivister er ute etter å mele sin egen kake ved hjelp av skremselspropaganda.

Den beste drøftningen jeg har lest om hvordan politikk etableres som en toneangivende instans som vitenskapen må forholde seg til, snarere enn motsatt, er Chris Mooneys The Republican War on Science . Her tar forfatteren for seg kjente og kjære temaer som tobakksforskning, miljøvern og kreasjonisme, og viser hvordan republikanere, i hvert fall siden Nixon, systematisk har undergravet virkelighetens innvirkning på politikken. Et favorittsitat:

“What’s intriguing about the Bush administration, given their views on most issues,” explains Thomas Murray, president of the bioethics think tank the Hastings Center, “is that they have a postmodern take on science. It’s the first postmodern science administration we’ve ever known. They don’t seem to understand science, quite frankly — or if they do, they really seem not to care. They just want to use it for their political purposes.” (257)

Linux er kjernen i operativsystemet GNU/Linux. Den utvikles av entusiaster, maskinvareprodusenter og andre som av ulike grunner har interesse av at den er best mulig. Alt arbeidet foregår under oppsyn av Linus Torvalds. IBM ønsker at Linux skal kunne brukes smertefritt på deres maskinvare, og det er derfor en god strategi å bidra til utviklingen av programvaren. Ettersom Linux er lisensiert under GPL, må all koden IBM har betalt sine ansatte for å utvikle gjøres tilgjengelig for alle interesserte, også deres konkurrenter. Når Linux blir mer utbredt, vil også konkurransen om å bidra med kode øke, hvilket hever kvaliteten på programvaren, og gjør den mer attraktiv for flere bedrifter, som igjen vil ha interesse av å bidra til utviklingen. Et klassisk illustrasjon av begrepene snøballeffekt og vinn-vinn situasjon. De eneste som tilsynelatende taper på at kommersielle bedrifter spiller en rolle i utviklingen av fri programvare, er de av oss som har et romantisk syn på fenomenet; vi som tenker at som brukere av GNU/Linux har vi tatt et politisk standpunkt mot megakorporasjoner og storfinans. Vi liker å tenke at “folk flest”, eller “brukerne”, ikke IBM og Novell, bestemmer over utviklingen. Slik jeg ser det er det ingen grunn til å slutte å tenke på denne måten, samtidig som vi ønsker hjertelig velkommen innflytelse fra aktører med store økonomiske muskler.

Om GNU/Linux, slik det fremstår for en sluttbruker, var en organisme, ville Linux vært sentralnervesystemet. Dette er, som vi vet, en ekstremt viktig del av den organiske kroppen, noe alle mennesker er helt avhengige av, men likevel noe vi ikke tenker mye på i hverdagen. I vårt daglige liv virker øyne, fingre, føtter, lunger og fordøyelse vel så viktige for vår effektivitet og fornøyelse som sentralnervesystemet, men dersom det sistnevnte ikke fungerer optimalt, vil alt annet lide. GNU er kanskje hjernen til denne organismen, Gnome og KDE kan være huden, eller øynene, alt ettersom. Emacs kan for noen representere et par hender; for andre vil Firefox eller bash ha denne rollen. Metaforen kan strekkes til det absurde og tilbake igjen, men poenget er dette: Om du har problemer med sentralnervesystemet, vil du være villig til å bruke ganske mye penger på å oppsøke verdens fremste medisinske eksperter. Om hjertet skranter vil du kanskje foretrekke en noe billigere tur til Ullevål Universitetssykehus, mens en lei forkjølelse eller en brukket arm kan behandles av din lokale fastlege. For sjeldne sykdommer er kanskje ikke store og velkjente aktører det beste alternativet, ekspertisen befinner seg muligens i en nisjeinstitusjon. Skrubbsår pleier vi selv med salve og plaster, og en øm nakke kan en god venn eller partner massere.

Slik fungerer GNU/Linux også. Ekspertisen som trengs til å opprettholde selve kjernen er betydelig, og er derfor ofte godt betalt. Men det er ikke bare kjernen som utgjør operativsystemet. Det finnes tusenvis av små og store programmer til GNU/Linux, mange opprinnelig skrevet av tenåringer på hobbybasis, andre av profesjonelle programmerere som på eget initiativ fjerner irritasjonsmomenter fra hverdagen, mange av bedrifter med spesialiserte behov, og nesten alle vedlikeholdt og videreutviklet av en eller annen kombinasjon av disse. Avhenging av behov velger vi programmer fra ulike kilder. Sammen utgjør disse programmene, og alle modifikasjonene av dem, en gigantisk samtale, en samtale som har som mål å kontinuerlig forbedre kommunikasjonen mellom menneske og maskin (og maskiner imellom), fundert på et prinsipp om at alle skal ha tilgang på like vilkår. Denne samtalen utgjør GNU/Linux’ sjel, og den er det all mulig grunn til å beholde et romatisk syn på, økonomisk innflytelse på systemets kropp til tross.

Dersom Rustad har rett, og administrasjonen faktisk bare er et desperat fløyapparat som i disse dager gjennomgår sine siste krampetrekninger (og det er all mulig grunn til å håpe at dette stemmer), vil det ikke da være naturlig for Norge (faktisk i Norges interesse) å begynne å orientere seg mot den neste presidenten, som definitivt (til tross for McCains stemmegivning om CIAs feltmanual) vil ha et markant annet syn på tortur enn det rådende? Videre, hvis man begrunner forbud mot tortur både med prinsippet om rettferdig behandling av andre, og som intensiv for andre til å behandle eventuelle norske krigsfanger i henhold til internasjonale konvensjoner, hjelper det lite å se på folkemeningen; kun feltpraksis er da relevant, fordi det er denne soldatene på denne andre siden vil kjenne og forholde seg til.

Og helt til slutt, kjære Hans Rustad, «norske interesser» er da virkelig ikke veldig relevant i dette spørsmålet. Man kan ikke godta at USA bryter internasjonale bestemmelser i håp om at de skal høre på oss, eller beskytte oss, eller kjøpe olje av oss, en gang i fremtiden. Det er rett og slett ikke den type argumenter en bruker når en diskuterer USAs bruk av tortur. Om du mener at tortur er et legitimt etterretningsverktøy, javel, da kan du gjerne argumentere for det (jeg vil være uenig, men det er jo greit), men å hevde at det skal være i norsk interesse å godta hva som helst fra amerikansk side fordi de er mye større og sterkere enn oss, holder bare ikke mål, uansett hvor sant det måtte være. Da risikerer vi fort at det blir i norsk interesse å tone ned kritikk av menneskerettighetsbrudd i Kina (ikke det at denne kritikken er særlig høylytt i utgangspunktet), og det ønsker vi vel ikke.

I den amerikanske debatten om tortur er forøvrig David Bromwich en meget interessant stemme, se for eksempel her, her og her.

Det finnes, såvidt jeg kan se, ikke noe egenprodusert filmmateriale i verket, kun reproduserte klipp fra nyhetsreportasjer i først og fremst nederlandske tv-kanaler, samt digital grafikk som gjengir koransider og avisoverskrifter. Koransitatene viser til spesifikke surer, men kun ett av TVklippene, og ingen av avisoverskriftene, blir presentert med kildehenvising. (Klippet kommer fra en Saudi-Arabisk tv-kanal.) Rulleteksten lister opp hvor ting er hentet fra, men ikke hva som kommer fra hvilke kilder.Videre er Irans president Mahmoud Ahmadinejad den eneste personen, med unntak av Theo van Gogh, som blir identifisert ved navn. Filmen beviser, eller i det minste sannsynliggjør, dermed at det finnes minst et tyvetalls muslimer i verden som nærer antivestlige sympatier, og er villige til å oppfordre andre til å bruke vold for å oppnå mål som verdensherredømme, global sharia osv. Dette visste vi vel strengt tatt fra før. Og ettersom mange av muslimene i filmen uttaler seg negativt om jøder, males den velkjente parallellen til nazisme med pred pensel.

Som i de fleste propaganda-filmer, er ett spørreord fullstendig fraværende fra Fitna: «Hvorfor?». I Wilders øyne kan forklaringen på hvorfor islamsk ekstremisme oppstår best hentes fra koranen. Men det finnes da vitterlig passasjer om steining av blasfemister og ekteskapsbrytere i bibelen også. Et godt utgangspukt for å forstå det som ofte blir omtalt som konflikten mellom den islamske og vestlige verden, er Benjamin R Barbers bok McWorld vs Jihad (amazon.com). I denne boken viser forfatteren at det ligger sammenfallende årsaker til grunn for det meste verden har sett av religiøst inspirert terrorisme og annen fanatisme de senere år (det er langt fra utelukkende muslimer som har stått for denne terroren, IRA og ETA nevnt, mange andre glemt.), og argumenterer for at vi ikke bør være alt for overrasket over at den vestlige verdens kjøpefest kan virke provoserende på dem som ikke blir invitert med på moroa.

Virkelig smakløs blir filmen først i sin andre halvdel, hvor vi får se bilder, presentert under overskriften «Nederland i fremtiden?», av henrettelser av gisler og homofile, omskjæring av jenter osv. Ikke nye bilder, men servert med en antydning spørsmålstegnet knapt kan underslå. Om ikke Europa kvitter seg med sine muslimer (hvis antall blir fremstilt med et søylediagram som rett og slett vokser seg ut av bildet, ingen retorisk subtilitet her), vil kontinentet i fremtiden ikke være det liberale demokratiet det i dag ynder å fremstille seg som, men et teokratisk diktatur, er filmens budskap.

Det eneste ved denne filmen som fortjener vår oppmerksomhet er, selvfølgelig, oppmerksomheten den har fått. Og det er interessant å merke seg at til tross for Wilders skrantede tro på demokratiets evne til rasjonell selvhevdelse, er det nettopp hans rolle i dette demokratiet som har den tvilsomme æren for at filmen er lastet ned flere millioner ganger. Kun fordi den er publisert av en politiker med sete i nasjonalforsamlingen til et stort europeisk land, har tradisjonelle nyhetsmedier tatt tak i noe som ellers ville forblitt nok et YouTube klipp med et hundretalls allerede overbeviste seere. På et mer grunneleggende nivå er det medienes behov for konflikt som igjen gjør seg gjeldende. (Dette er ikke ment som et angrep rettet spesielt mot norske medier.)

Ekstreme utsagn er mer underholdende enn nyanserte argumenter. Dette har både høyrepopulister i europeisk politikk og agitatorer for islamsk fundamentalisme forstått. De par tusen ytterpunkter som skriker fra prekestoler om fatwaer og hellig krig, eller fra stortingsaler om islamofascisme og sivilisasjonenes kræsj, høres så mye bedre enn de millioner moderate som diskuterer fredelig og lavmælt i sine egne hjem eller på kafé. Dette er den store utfordringen journalister står ovenfor i dag. Hvor mye tid og plass skal man vie ekstreme syn, når en vet at selv den mest kritiske dekning vil sende mange til nettsteder hvor ekstremismen får stå ukritisert? Sviktes det journalistiske idealet dersom stemmer som Wilders og, i mangel på et mer ikonisk eksempel, Osama bin Laden, forsøkes tiet i hjel? Det viktige å ta med seg her synes å være at dersom journalistikken styres av bunnlinjer, vil konfliktene, og dermed ekstremistene, få mer plass.

Vi ser i dag at Internett tilbyr en platform for publisering som ikke drives av inntjening, men som heller ikke har som mål å være politisk nøytral. Ideelt sett vil slik nisje-publisering kunne sameksistere med profesjonelle medier, som driver politisk balansert nyhetsformidling rettet mot et riksdekkende publikum. For at dette skal være mulig, er det helt nødvendig for tradisjonelle medieinstitusjoner å finne en balanse mellom behov for høyt salg og behov for å unngå populistisk journalistikk. Personlig har jeg tro på løsninger som innebærer frivillig per-klikk betaling og økt pressestøtte. Men dersom TV2-nyhetene om ti år bruker femten minutter på å dekke kampen mellom Anniken Huitfeldt og Trond Giske om å bli Arbeiderpartiets statsminister-kandidat, og tredve sekunder på forskjellene mellom FrP og Aps eventuelle regjeringspolitikk, bør vi ikke hevde at vi ikke så det komme.

[Oppdatering]
Det viser seg at folk i Nederland er enige med meg. Og kanskje kommer Wilders til å få sin straff, allerede før han eventuelt ikke kommer til himmelen:

Ikke alene kræver JP-tegner Kurt Westergaard erstatning for krænkelsen af sin ophavsret i kraft af Wilders’ brug af hans tegning. Også en hollandsk filminstruktør har varslet en retssag på grund af en uautoriseret brug af en sekvens af et interview med Theo Van Gogh. Endelig vil rapperen Salah Edin have erstatning, fordi Wilders i filmen bringer hans portræt og påstår, at billedet viser Muhammed B., der dræbte Theo Van Gogh.

(Berlingske Tidende)
Sånn går det når man ikke tar kildehenvisningen på alvor.

Dystrere nyheter fra de nye medier:
Liveleak, som document.no linket til, har fjernet klippet etter å ha mottatt alvorlige trusler. (Du kan fremdeles finne link til filmen blant kommentarene til saken.) De fleste muslimer er heldigvis smarte nok til å innse at det ikke ser bra ut å reagere på noe en kan oppfatte som en krenkelse, når denne krenkelsen består i en anklage om en tendens til å ty til vold, med vold.

(For dem som ikke ønsker å spille av videoen, det dreier seg om et armbånd som foreslåes gjort obligatorisk for alle reisende med passasjerfly, med sporingsmekanisme og, mer skremmende, mulighet til å fjernparalysere bæreren om denne skulle vise seg truende.)

Som flere av kommentarene i Bruce Schneiers blog, hvor jeg fant denne linken, påpeker, er dette i virkeligheten en sikkerhetsrisiko av de helt sjeldne. Om det ikke kan tillates å snakke i mobiltelefon ombord i et fly, er vel neppe denne saken tilrådelig heller, og glem ikke at alt som styres av trådløse signaler er avhenging av programvare som crackere potensielt kan ta kontroll over.

Jeg tror ikke det er noen stor sjanse for at akkurat denne oppfinnelsen blir standard på internasjonale flyvninger. Men det er likevel verdt å merke seg at ideen er der, og at det finnes statlig ansatte i USA, med flysikkerhet som ansvarsområde, som finner den interessant. Av brevvekslingen (PDF) på Lamperds nettside fremgår det at departementet er av den oppfatning at «[the] ideas have merit, and [we] believe it would be of great help on the borders and indeed for anywhere else».

Hva skal man si om denne «anywhere else»? Kan man forestille seg at det etter hvert blir påbudt å iføre seg lignende produkter for en tur til det lokale kjøpesenteret? Vil folk protestere mot dette dersom de allerede er vant til å ha på seg et slikt armbånd på flyet? Hva med tog? Eller for den saks skyld i enhver offentlig sammenheng hvor menneskemengder samles? Krav om slikt utstyr for å få godkjent søknader om demostrasjonstog? (“Hvis demonstrasjonen virkelig er ment å være fredelig, er det ingen grunn til å nekte politiet muligheten til effektivt å gripe inn om noen skulle gå over streken.”)

Er jeg paranoid nå? Jeg håper det. La oss se hvordan valget ender før vi begynner å bli redde.

[Oppdatering:] Videoen er ikke lenger tilgjengelig fra Youtube, forhåpentlig er prosjektet nedlagt for godt.

Dagbladet når sitt mål: Sex, dop og kjendiseri, alt på bare seks ord. Mangler bare utropstegn, men litt diskresjon må en jo utvise. Linjeskiftet i overskriften må dog irritere dem grønne; det er ikke ofte en kommer så nær perfeksjon. En kan forestille seg desk-diskusjonen:

Redaktøren: “Hva kan vi kutte? Naken?”
Hele redaksjonen: “Nei, da er det ingen som gidder å lese”
Red: “Åge?”
Kjendis.no-laget: “NEI! Da er det ingen av våre lesere som vil klikke på saken.”
Red: “Datter?”
Redaktørens superego: “Nei, det får da være måte på sannhetsvridning.”
Red: “Røyker?”
Norsk Språkråd: “Fjerner dere verbalet er det ikke lenger en setning.”
Red: “Narko?”
Journalisten: “Det var jo liksom det som var nyheten, da.”
Red: “På TV2?”
PFU: “Linken til TV2 er det eneste som gjør at dette er i offentlighetens interesse, i hvert fall littegran.”
Red: “Kan vi endre designet for å gi bedre plass?”
Markedsavdelingen: “Det gjorde vi for bare noen måneder siden. Endringer forvirrer folk, med mindre de er for å gi plass til større bilder, hvilket forøvrig er akkurat det denne saken trenger. Og dessuten er designavdelingen på ferie.”
Red: “Da får det bli som det blir; saken er for kommersielt, unnskyld, journalistisk interessant til å la visuelle aspekter komme i veien. Godt jobbet, alle sammen!”

Åpne standarder er et udiskutabelt gode for alle som ikke er monopolister. De bidrar til at folk som ikke har råd til, eller ikke ønsker å bruke penger på, programvare fra Microsoft eller Apple likevel kan ta del i informasjonsrevolusjonen. Internett hadde ikke vært hva det er i dag om ikke HTML var en åpen standard.

På overflaten kan det kanskje se ut som om Econs konklusjon – at den rimelige løsningen på det økonomiske aspektet ved denne saken er å innføre to standarder, ODF samt Microsofts Open XML – holder mål. Dette er imidlertid en svært dårlig ide, til tross for hva de driver med i Danmark. Open XML tilfredstiller kanskje definisjonen på en åpen standard rent formelt, men jeg er ikke det minste i tvil om at dette i virkeligheten er snakk om et desperat forsøk fra Microsoft på å score goodwill-poeng blant ITkyndige (undertegnede på ingen måte inkludert), samtidig som de hever terskelen for å motivere vanlige brukere til å gå over til programvare som er åpen og fri både på papiret og, langt viktigere, i intensjon.

At Econ er kjøpt og betalt burde være åpenbart, men argumentasjonen til Operas teknologidirektør Håkon Wium Lie har jeg mindre forståelse for. Han har selvfølgelig rett i at tallene Econ presenterer er mildt sagt spekulative, men poenget er ikke, som han sier, at de feilaktig forutsetter at overgangen skal gjelde også utover det som er presisert. Forhåpentlig er vi her vitne til det første skrittet mot en fullstendig statlig overgang til åpne standarder og fri programvare, hvilket på lang sikt vil bety enorme innsparinger, ikke minst for skoler og mindre kommuner. Da spiller en eventuell investering på noen hundre millioner i startfasen liten rolle.

Se forøvrig også Eirik Newths alltid utmerkede blogg om saken, han er flinkere enn meg til å fatte seg i korthet.

Og helt til slutt: Heia Grande Røys! (Og beklager til alle som trodde overskriften refererte til Anniken Huitfeldt. Lykke til til henne også!)